Ein
luftseglas med Paraglider.
Nokre av oss nyttar høve til å oppleve den nydelege naturen i kommunen vår på
ein heilt annan måte enn andre. Sindre Hauglum
er paragliderpilot og fortel her om ein av sine flottaste flyturar:
Med ny paraglider og nytt startsted lå det meste til rette for å få noen fine og
lange flyturer våren 2001. Den nye starten er kalt
Ranen og ligger ved Trædene, der vegen mellom Råane og Engadalen er på det
høyeste.
Fra denne starten var det Audun Tvedt ved hjelp av kart hadde sett seg ut en
lang flytur, en såkalt FAI-trekant. Trekantflyging er en av disiplinene i
distanseflyging med paraglidere. Ideen var å fly fra Ranen til Luster, derifra
opp Dalsdalen til Vigdalen, og hjem igjen til Ranen. En lang tur, men ikke
umulig var vi enige om.
Noen dager etter at vi diskuterte denne ideen kom godværet. Blå himmel uten dis
med små flate haugskyer som indikerer termikk(varm oppadstigende luft). Jeg
tenkte jeg ville prøve å fly denne ruten, så jeg skrev en oppgaveplakat som ble
fotografert. Dette bildet skal sammen bilder under turen være bevis på at turen
virkelig er fløyet.
Kom meg på Ranen i 12-tiden. Det var ikke vind nok til å starte , men gjorde
utstyret klart. Vinden pleier å komme når sola får varmet litt i berget under
startplassen. Det var tilfelle denne dagen og.
13:15 sprang jeg utfor kanten, det kunne med fordel ha vært noe mer vind for jeg
var ikke i lufta før stupkanten. Under stupet ligger det et bratt granfelt som
genererer mye termikk, jeg prøvde meg på denne termikken men tapte fort
høgdemeter. Bestemte meg for å skli over til Brunen. Bergveggen Brunen er mer
sørvendt enn Ranen så mulighetene burde være større her. Her er termikken av og
til så kraftig at vannet i småfossene ikke kommer seg ned.
Nærmet meg Brunen da det begynte å pipe i variometeret(høgdemåler, piper når en
beveger seg oppover), fløy videre for å sjekke omfanget av løftområdet. Løftet
varierte fra 1 til 2 meter i sekundet. Jeg fløy frem og tilbake i fjellveggen og
vant stadig høyde. Snart var jeg på høyde med startstedet. Når jeg kom meg fri
fra fjellveggen kunne jeg begynne å sirkle i termikken og farten oppover økte. I
ca 1400 meters høyde var jeg fornøyd og la av gårde over Flatningane på vei mot
Luster.
Det løftet stort sett hele veien inn over Grånosene mot Harastølen, så jeg fløy
strake veien. Over Harastølen var det på tide å ”tanke opp” for å ha god høyde
til å runde første vendepunkt som var krysset mellom riksveien og veien til
Dalsdalen i Luster. Sklei ut over bygda og tok noen bilder av vendepunktet i det
jeg passerte. Tapte en del høyde på veg ut og høyden min var nå ca. 800 moh. Det
var på tide å finne ny termikk. Jeg regnet med at ryggen som gården Berge ligger
på ville gi meg noe løft. Det var eneste sjansen.
Over stølen Ferestad begynte det å pipe i varioen igjen. Jeg skrudde meg oppover
mens jeg gransket dalsiden innover i Dalsdalen. Her burde det være bra med
termikk innover, tenkte jeg, så jeg bestemte meg for å skli videre selv om jeg
hadde et stykke igjen opp til skyen over meg.
Innover Dalsdalen viste det seg at det ikke var noe termikk. Jeg tapte mye høyde,
over Sage hadde jeg ca 400 meter, søkte etter termikk over en fjellknaus som så
lovende ut. Fant noen små ”bobler” men klarte ikke å holde meg i dem særlig
lenge. Jeg hadde allerede sett meg ut en landingsplass og regnet med at turen
var over da det midt i dalen pep på nytt, høyden var nå ca 200 meter over
dalbunnen. Sakte men sikker vant jeg høyde. Etter vært gikk det rimelig fort
oppover, 4 meter i sekundet og mer.
Sola stod nå og stekte i den mørke fjellsiden opp mot Kattøyra, ”det er nødt til
å gå til himmels”. Denne gangen tok jeg ikke feil, oppover og oppover gikk det.
I god høyde over bergveggen stanget jeg inn i en så kraftig boble at jeg kjente
jeg ble tyngre i kroppen, skjermen gikk bakover og for å kompensere slapp jeg
opp bremselinene, i det jeg gjorde det ble jeg "spyttet" ut av ”boblen” og
skjermen skøt framover så den lå rett foran meg. Jeg var nå ”litt” nervøs, dette
var en ny opplevelse for meg. Det merkes godt på kroppen å gå fra 8 m/s løft til
5 m/s synk. Skjermen kom seg på plass igjen over hodet mitt og det gikk på nytt
oppover.
I 1800 meters høyde nådde jeg skybas og regnet med at jeg nå hadde høyde til å
skli ut hele Vigdalen. Hele Vigdalen var snødekt, jeg kunne ikke regne med å
finne løft her. Tok sikte på 2. vendepunkt og ga gass.
Mine beregninger om lite eller ingen termikk i Vigdalen slo til, Jeg sklei ut
dalen uten å være i stand til å komme meg opp til 2. vendepunkt som var en liten
topp nord for Vigdalen kalt Nosafjell. Jeg ville ikke gjøre noe hasardiøst
forsøk på å nå 2. vendepunkt pga vanskelige landingsplasser om noe skulle gå
galt.
Turen gikk videre nedover Jostedalen med varierende løft og varierende kvalitet
på landingsplassene. Man bør alltid ha en landingsplass en kan nå, men ved en
anledning var landingsplassen kun en grande midt i Jostedalselva.
Bergveggen ved Ryfossen var nå vendt mot ettermiddagssolen og ga løft. Jeg
skrudde meg opp over Rydalen til jeg så ”Storen” i øst og Storehaugen i Sør-vest.
Da var det bare for meg og "presenningen" å skli over Brunen til Ranen for å
fullføre en fantastisk fin og lang himmelseilas.
Kom inn over Ranen i god høyde og den fortsatt kraftige termikken gjorde det
problematisk og komme ned, men jeg brettet inn vingetippene for å gjøre skjermen
mindre og jeg kunne lande trygt på jordet over Ranen over to og en halv time
etter at jeg starta: kald, stiv og støl, men fornøyd…
Sindre Hauglum.